Karelernes stilling i sin egen republikk. Natalia Vorobei – journalist i karelsk fjernsyn – filosoferer rundt det. Intervju i februar 2015.

Karelerne er ikke et minoritetsfolk

I republikken Karelen er det litt over 40 000 karelere, og det bor også karelere andre steder. Men karelerne er jo et lite folk og de har ikke noen minoritetsstatus. De synes ikke, og den karelske kulturen synes ikke. Mange av innbyggerne i republikken vår vet ingenting om karelerne. Vil karelerne selv ha en slik minoritetsstatus?
Det ville jo gi flere muligheter og mer finansiering fra den russiske føderasjon. Jeg personlig vil ikke at de skal ha en slik status. Det betyr jo faktisk at de står med det ene benet i graven.

Er det et viktig prinsipp at man ikke vil kalles minoritetsfolk når hele Karelen har vært karelernes sted? Føles det galt å offisielt være et minoritetsfolk i sitt eget land?
Hvis det bare kunne vært en annen status, noe som kunne gi karelerne mer hjelp og støtte. En offisiell status, det kunne vært bra.

Karelerne – en eldgammel stamme i Norden 

Eira Söderholm:

Ifølge dagens forskning har de østersjøfinske folkene sine røtter i de områdene hvor de bor nå. Deres finsk-ugriske forfedre skulle ha forflyttet seg til Østersjø-området rett etter istida. Karelerne er en av de østersjøfinske urstammene. Kjernebosettingen har opprinnelig vært ved Ladoga-sjøen, men det er påvist at karelerne tidlig har bodd i et mye større område, fra det nåværende Finland og helt til Kvitsjøen. De tidligste skriftlige opplysninger om dem er fra 1000-tallet, da de dukket opp i krønikene til sine nabofolk, nordmennene og russerne.

Mellom øst og vest

Karelernes skjebne har vært å bo i grenselandet mellom den øst og vest. Dette grenselandet strekker seg helt ned til Balkan. Derfor har deres områder vært en slagmark for stadige kriger.

På 1600-tallet kulminerte svenskenes ekspansjon. Hele karelernes sørlige område havnet da under svensk herredømme og et stort antall karelere flyktet østover, til Tver i Sentral-Russland. Karelernes lojalitet ble sist satt på prøve da Finland under Fortsettelseskrigen okkuperte nesten hele området til den nåværende karelske republikkens.

Les mer om tverkarelerne! Klikk her!
Tverkarelsk
Østersjøfinnene i Barentsområdet/De forskjellige gruppene.

En truet minoritet

Karelerne utgjorde helt til begynnelsen av 1800-tallet flertallet i det som i dag er Den karelske republikk. På slutten av århundret hadde deres antall sunket så mye, at bare litt under halvparten av befolkningen i Karelia var karelere. I dag utgjør karelernes andel av republikkens befolkning ca. 10 prosent. Antall etniske karelere har minket, ikke bare forholdsmessig, men også absolutt. Folke­tellinga i 1835 viste at det i hele Russland var ca 172 000 karelere, og i 1989 var det bare igjen ca 125000.

Les mer om de karelske språkene: De karelske språkene i Karelen

Det verste er likevel at barna ikke lenger lærer seg karelsk. Når nesten alle karelere over 70 år i Den karelske republikk snakker karelsk språk, er det bare ca ti prosent av 6-9 åringene som kan sine forfedres språk. Karelerne er altså midt oppe i språkbytteprosess. Hvis man ikke setter i gang konkrete tiltak for å redde språket, er det om noen tiår ingen som snakker karelsk.

Les om et karelsk språkreir:Språkreir i Uhtua

Det finnes mange grunner til språkbytteprosessen. Viktigst er kanskje forandringene i bosetningen og moderniseringen av samfunnet. Bosettingsstrukturen har forandret seg radikalt på 1900-tallet, små bygder har blitt avfolket fordi de var ”ineffektive”. Til de store stedene har det flyttet mange mennesker som ikke kan karelsk. Industrialiseringen har trukket innbyggerne til de store byene, slik som Petroskoi, hovedstaden i Den karelske republikk. Der har det alltid bodd mange russere.

Enda mer betydelig kan likevel moderniseringsprosessen i samfunnet være: et minoritetsspråk som ikke er skriftspråk kan ikke klare alle de nye kravene det moderne samfunnet setter til språket. Konsekvensen er en stadig dårligere status for språket: man opplever det som unødvendig og ubrukelig, et språk man ikke trenger å lære bort til nye generasjoner.

Den karelske republikk og skriftspråket

I Karelia har man som skriftspråk tradisjonelt brukt det gamle kulturspråket russisk. Etter revolusjonen ble finsk på 1920-tallet valgt som det andre offisielle språket i Det karelske arbeidsfolkets kommune. Man mente at det karelske språket var altfor ”primitivt”, og det var for mange dialekter. Derfor lønte det seg ikke å begynne å forme et eget skriftspråk. Ikke overraskende; gruppen som mente dette besto av den finsktalende og finsksinnede kommunistiske eliten, som hadde emigrert fra Finland. Etter dette har finsk språk hatt en fargerik historie i Karelia. Som skolespråk har det likevel blitt bevart helt opp til våre dager.

På finsk har det kommet mye verdifull litteratur og presse i Karelia. Finsk er likevel temmelig fjernt fra karelernes eget språk, spesielt fra livvi, som snakkes i det sørlige Karelia. Livvi er mer utbredt enn kvitsjøkarelsk. Det finske språket støtter heller ikke karelernes egen identitet: karelerne har alltid følt seg som en egen nasjon, som helt klart hører til en annen kulturkrets enn finnene. Dette kan være grunnen til at bruken av finsk skriftspråk ikke har klart å motivere karelerne til å holde fast på sitt eget språk.

Les mer om finske media i Karelia:
Østersjøfinske aviser/blad
Avisa Karjalan Sanomat

Perestroika og revitalisering

Etter perestroikaen har mange ting forandret seg, også forhold til lokale språk. Siden slutten av 1980-tallet har det blitt publisert litteratur også på karelsk språk i Karelia. Språket har blitt et fag i skolene, og universitet i Petroskoi har fått et eget institutt for karelsk språk.

Les om en elev, som leser kvitsjøkarelsk: Daša Kuznetsova

Les om elever, som leser livvisk: Anni Karpova og Oleg Sergejev

Les hva en lærer i livvisk sier om det livviske språket: Svetlana Kondratjeva

Les hva en professor i karelsk sier om de karelske språkene: De karelske språkene i Karelen

Les om en elev, som leser vepsisk: Nadja Mošina

Spørsmålet er likevel: hvilket karelsk språk? For det første skiller de karelske dialektene seg mye fra hverandre. For det andre finnes det blant karelerne også slike som mener at karelsk ikke trenger eget skriftspråk, det er nok med finsk skriftspråk. Nå ser det likevel ut som om to nye skriftspråk er på tur til å stabilisere seg i Karelia, livvi og kvitsjøkarelsk.

Lav status og lite ressurser

Det karelske språks problemer slutter likevel ikke med valg av og utvikling av et skriftspråk. Karelernes organisasjoner har årevis kjempet for at karelsk språk skulle bli akseptert som offisielt språk også i Den karelske republikk – naturlig nok ved siden av russisk språk. Foreløpig har parlamentet i republikken avvist dette forslaget.

Den økonomiske situasjonen i Russland er også så dårlig at det er vanskelig å få publisert bøker, avisene har ikke råd til å betale lønn eller kjøpe papir – og potensielle lesere har heller ikke råd til å abonnere på avisene. Det er vanskelig å få kompetente karelsklærere til skoler og universitet: man har for få utdannede lærere og lønningene er ikke til å leve av.

Et spørsmål om liv og død

Eksistensen av det karelske er tett knyttet til det karelske språkets skjebne. Som vi tidligere har fastslått, henger hele det karelske språkets framtid i en tynn tråd. Uten offisiell status og økonomisk støtte er framtidsutsiktene svært dårlige. Litt hjelp kunne det være at karelerne fikk status som urfolk. Karelerne er en eldgammel minoritet i sitt område, og på den måten oppfyller kravene til å bli anerkjent som urfolk.

Svar på spørsmålene ved hjelp av teksten!

1. Hvor gamle skriftlige kilder finnes om karelerne?
2. Hvorfor har det vært mye krig i karelernes områder?
3. Hvorfor flyttet det karelere til Tver-området?
4. Hva er en språkbytteprosess?
5. Hvordan har forandringene i den karelske bosettingsstrukturen påvirket språkbytteprosessen?
6. Hvorfor er det mange karelere som ikke snakker karelsk til sine barn?
7. Hvilken status hadde finsk på 1920-tallet i Det karelske arbeidsfolkets kommune?
8. Hva vet du om karelernes identitet?
9. Når begynte det å komme litteratur på karelsk språk?
10. Hvorfor har de karelske avisene store vanskeligheter?
11. Hvorfor burde karelerne få urfolkstatus?

Oppgaver:

1. Drøft om kvensk er et språk eller en dialekt.
2. Prøv å finne ut om man prater kvensk på ditt hjemsted. Hvis ja,
   hvilken aldersgruppe snakker kvensk? Hvis du kjenner noen kvener
   som ikke prater kvensk, spør dem hvorfor de ikke kan sine forfedres språk.
3. Hva vet du om diskusjonen om kvensk er et språk eller en dialekt?
4. Let etter informasjon om statusen til tornedalingenes meänkieli

Under 2. verdenskrig, i 1939, krevde Sovjetunionen områdeavståelser fra Finland, men Finland nektet. Vinterkrigen begynte da Sovjet angrep Finland den 30.11.1939. De verste kampene under Vinterkrigen ble utkjempet på Det karelske neset og på nordsida av Ladoga-sjøen. Krigen tvang innbyggerne i grenseområdene til å evakuere til Finland. Vinterkrigen endte med Moskva-freden 13.03.1940.

Ved fredsslutningen fikk Sovjetunionen Det karelske neset, Ladoga-Karelen og de ytre øyene i Finskebukta. Finland måtte leie Hankö-området til Sovjet. Innbyggerne i de tapte områdene flyttet vest for den nye grensa. For at de evakuerte skulle bli integrert i det finske samfunnet, vedtok Finlands riksdag lover for snarlig bosetting og for erstatning.

Fortsettelseskrigen avbrøt realiseringa av planene. Tyskland angrep 22.06.1941 Sovjet. Det var vanskelig for Finland å holde seg nøytralt, for i finsk Lappland var det tyske tropper og i Hankö-området var det sovjetiske tropper.

Den 25.06.1941 konstaterte Finlands statsminister at landet var i krig etter at Sovjet hadde bombet Finland. Krigen mot Tyskland bandt Sovjet-hæren også på en annen front. Høsten 1941 gjenerobret Finland sitt tapte Karelen. Med støtte fra Tyskland gikk Finland helt inn i Øst-Karelen, altså enda lenger østover enn der den gamle grensa hadde vært. I løpet av sommeren 1944 vendte ca. 70 % av de evakuerte karelerne tilbake til områdene de hadde mistet. Et voldsomt gjenreisingsarbeid begynte. Sovjet ble alliert med England, Frankrike og USA. I juni 1944 startet Sovjet på Det karelske neset et storangrep for å erobre det Karelen Sovjet hadde fått ved fredsslutningen etter Vinterkrigen 13.03.1940 og for å trenge enda lenger innover i Finland.

I juli 1944 stanset finnene den røde armes hær nær Viborg, ved Talin-Ihantala. I den midlertidige freden i 1944 og ved Pariser-freden i 1947 ble det bestemt at grensa skulle være der den ble trukket i 1940.

- Enda en gang måtte karelerne forlate sine hjem.

Kilde: http://www.rocklin.ca/karjala/luovutettu_karjala.htm