|
Historie
Vi ingermanlendinger kom til Ingermanland først på 1600-tallet, men inkerikko-folket har vært her mye lengre. Inkerikko-folket hadde her sin egen kultur og sitt eget språk. De har bodd her og tatt vare på sin egen eldgamle dialekt, et karelsk urspråk. Inerikko-folkets krigstropper deltok alltid i kampene mot tyskere og svensker. Vi vet om kamper helt fra 1240-tallet. Det er ubegripelig at språket har holdt seg så lenge, men i dag må man lete med lys og lykte etter unge folk som behersker det. Den yngste er født i 1987.
Inkerikko-folket var under andre verdenskrig i samme forferdelige situasjon som ingermanlendingene. Også de ble drevet bort fra sine områder til Estland, Finland og derfra til Sibir. Først på 1960-tallet fikk de lov å komme hjem. Da måtte de starte helt fra bunnen av, med to tomme hender.
Havet og fisken
Finskebukta, havet og fisken har alltid vært en sentral del av inkerikko-folkets liv. Av fisken fikk de penger og mat. Kvinnene sang vakre sanger om fisket. Sangene var ofte triste, for fra havet var det vanskelig å trekke fisk og mange av mennene ble på havet. Hvis mannen døde, måtte kona greie seg alene. Kanskje hun selv måtte dra ut og fiske. Inkerikko-folk er kjent for sin kokekunst, de har mange spesielle retter, f.eks lagesild kokt i melk. Denne retten heter moikka- eller lagesildsuppe.
Her er det slik at man ikke klarer seg med den vanlige lønna. Folk er nødt til å holde husdyr, f.eks kyr, geiter, høns og sauer. Også vi hadde sauer og jeg klippet dem og strikket en pen genser av ulla, det var min yndlingsgenser. Jeg kan også litt gammeldags matlaging, f.eks. lage kvark, rømme og smør. Hagen er viktig for folk her. Ulike produkter fra hagen oppbevares i huset vinteren gjennom.
Oversatt til norsk av Linda Johnsen
|
