Halti kvenkultursenter IKS arrangerer nybegynnerkurs i kvensk! Kurset er over 30 timer, og kurslærer er Terje Aronsen fra Kvensk institutt. Kurset er lagt opp over to helger, og koster 100,-. Det kreves ingen forkunnskaper. Kurssted er Halti- bygget på Storslett. Kurset holdes 3.- 5. september og 1.- 3. oktober. Velkommen! Påmelding til: Halti kvenkultursenter IKS Hovedveien 2 9151 Storslett, Kvenkultursenter@halti.no eller telefon 91104059.
Else Reiersen Giswold og Anette Susanne Lyngmo Seppälä i ivrig diskusjon.
Iris Jakobsen, Bjørn Ivar Hammervold og kursarrangør Sunnan Liisa ~ Liisa Vangen.
Dora Odinsdatter, Iris Jakobsen og Gunn-Lill Johansen styrker seg på karelske piroger før de studerer videre.
Mie olen äkte kvääni! (Jeg er en ekte kven!) er et gammelt uttrykk fra Nordreisa. Første "offisielle" bruk var nok på ei marsipankake ved en tilstelning i Norsk-Finsk Forening i Nord-Troms. Kakebæreren er Håkon Moilanen Bergmo, som alltid var stolt av sine kvenske røtter. Idéen til T-skjorta fikk Lisa Vangen i Manndalen. Skjorta er nå til salgs bare på Kronebutikken i Sørkjosen. Om andre skjorter - og om truser: Se under Kåfjord.
Finskeelever i Nordreisa sang under åpningen av Baaskiuka 2010 i Sørkjosen. En av sangene var Mitä haluat murkinaksi maanantaina? med seks sorter fisk. Baaskidagens tema var Fiske. Finsklærerne Liv Andersen og Asveig Hasselberg hadde øvd med elevene.Foto: Bente Imerslund
Vinner-rapen i verdens første Kvenidolkonkurranse under Baaski-festivalen 2009. Kirkkosuvanto ja Kellarin Anikka, Hevosenkenkäjärvi,
Ankkurikuru ja Kaakkurivaara ja Puntansuvannonmetsä,
Rautila, Karjala, Navvari, Setteri, Naikka ja Matinkenttä,
Laitakka, Sammakka, Halleni, Mikkeli, Naustii ja Noskinnokka,
Karhukuru ja Koirasuvanto ja Moilasenkenttä ja Mustaniva,
Rautilanranta ja Raappanankuppa ja Kauppi ja Kalsomella.
Idolvinner: 11 år gamle Gustav Reibo. Foto: Bente Imerslund
Alle stedsnavnene er hentet fra boka Finske stedsnavn i Nordreisa, 1993.
Hvorfor lære det språket myndighetene skulle banke ut av elevene?
Stav og legg i dunge! Det brukte visst pappaen din å si. Hva mente han med det, Asveig Hasselberg?
Hannes morsmål va jo finsk. Han kunne også samisk, for han hadde jo vært dreng hos saman. Prata han med noen som verken kunne finsk eller samisk, sa han: Dokker e no som kråka, dokker kan jo bare ett språk! Noen finske språkforskera som intervjua han mye, kalte han for En verbal virtuos, vel å merke på finsk. Når han måtte snakke norsk, sa han at han har ord nok i hauet, og dem kommer rausanes ut, men dokker må jo sjøl sette dem i riktig rekkefølge! Han tenkte finsk og oversatte direkte til norsk, og da blei jo ordstillinga feil.
Alle i Asveigs familie har kvenske personnavn – tilnavn. På dette bildet, tatt i 1960, ser vi: Sifferin Pekan Asväiki ~ Paasi-Pekan Asväiki ~ Paasin Kaija ~ Rautaämmä ~ Asveig, Sifferin Pekan Oose ~ Åse, Sifferin Pekan tännplykki ~ Sigrun, Kristianin Jörtis ~ Palotievan Jörtis ~ Sifferin Pekan Jörtis ~ Hjørdis, Sifferin Pekka ~ Paasinkorvan Pekka ~ Peder Johansen og Sifferin Pekan Aarili ~ Pekka-Arild ~ Arild.
Den berømte finsk-kvenske sangen Aatamin laulu - Adams sang - er fra din hjemplass, grenda Sappen i Nordreisa. Tre av dem det synges om, er jo dine oldeforeldre, Asveig. Når begynte DU å interessere deg for dette med finsk-kvensk og for din egen fargerike slekts historie?
Interessen min oppsto på slutten av 1960-tallet, da to finske studenta fra Universitetet i Helsingfors va her i Nordreisa og intervjua de gamle finsktalanes. Da tenkte eg at når folk fra Universitetet i Helsingfors meinte at språket mine foreldre snakka, va viktig å føre videre, så fikk eg lyst til å lære det. I Reisa va det jo den gangen masse finsktalanes folk, men dem kunne verken lese eller skrive morsmålet sitt.
Da var jo du nesten voksen, gjorde du selv noe aktivt for å lære - dine foreldres morsmål?
Eg kom meg på et språkkurs i Tammerfors. Etter ei uke slutta eg å tenke på norsk og begynte å snakke finsk. Det passive ordforrådet eg hadde, blomstra opp. Det var som en åpenbaring. Eg va i landet, det ble naturlig for meg å snakke det folk rundt meg snakka.
Jamen Asveig, også i hjembygda di Sappen snakka jo folk finsk. Hvorfor begynte du ikke å blomstre der? Hvorfor måtte du dra så langt bort?
Eg e fødd i 1948, og han pappa i 1908, men allerede da han va liten, hadde myndighetan bestemt at det ikke va lov å lære finsk til ungan. Pappa hadde no lært det likevel, for hannes foreldra kunne jo bare finsk. Korsen skulle dem klare å lære han norsk? Men læreran skulle banke finsken ut av ungan - og det klarte dem - helt bokstavelig. Foreldran våres villa jo ikke lære oss et språk som va så lite verd at det skulle bankes ut av dem. Eg har hørt f.eks. fra skoletida til en guttunge som var 10 år yngre enn han pappa. En dag det snedde, hadde gutten lyst til å si noe på norsk. Han tenkte på finsk og oversatte ord for ord. I dag regner det sne! Da flirte læraren av den dårlige norsken hannes. Gutten sprang hjem og kom ikke til skolen på flere uker. Resten av året sa han minst mulig. Også eg skjønte at finsk va mindreverdig. Eg hørte jo språket kver dag, for alle voksne i bygda snakka det. Som tenåring va eg sommarvikar på butikken hjemme. Der var det mange finske fisketurista. Eg merka kor glad dem blei når eg kunne si noen ord på finsk, og eg forsto mer enn eg kunne prate sjøl. Eg forsto at det va viktig å kunne flere språk. Den tida va det få turista i Reisadalen som snakka engelsk eller tysk. Eg visste at om eg kom til Finland, så ville ingen hindre meg i å snakke språket, slik som hjemme. Samtidig fikk eg lære både å lese og skrive.
Hvor lenge har du lært ungene i Nordreisa å snakke, lese og skrive finsk?
I over 20 år. På slutten av 1980-tallet ble det satt i gang forsøk med finsk på flere skola i Nordreisa. Siden da har jeg undervist i finsk på seks skola her i bygda.
Du har selv så mye kunnskap om den finsk-kvenske kulturen i Nordreisa. Legger du mye vekt på kulturdelen når du underviser?
Når eg møter nye eleva, spør eg ofte om familiebakgrunnen. Demmes besteforeldre er jo gjerne på min alder. Da fortelle eg dem om f.eks. demmes egne oldeforeldra. Eg lære dem ka demmes forfedres hjemplass heter på kvensk og ka slags kvenske navn f.eks. forfedran i fire-fem ledd bakover hadde. Elevan synes det er både spennanes og interessant å få høre artige historia om demmes egne forfedre.
Kalotin cocktail. Pohjois-Norja syksy 2006.
Se også et videointervju med Asveig Hasselberg i det finske Apu-bladets kvennummer fra 2006. Hele intervjuet varer ca seks minutter.
Uten røtter – ingen føtter! Gunn Lill Johansen fra Storslett forteller. Hun har røtter i Komagvær i Varanger.
Tule tänne! brukte ho bestemor Lise å si til oss barna når vi kom på ferie til Komagvær. Det er ei lita grend bare noen mil fra Vadsø, hvor jeg bodde mine første leveår. Som liten hadde jeg mye kontakt med min kvenske bestemor. Da jeg var fire år, flytta vi til Nordreisa, og da var det ikke så mye kontakt. Bestemor snakka bare finsk og lærte seg aldri norsk. Mamma og hennes seks søsken var alle tospråklige, både muntlig og skriftlig.
Du Gunn-Lill, kunne du snakke ordentlig med bestemor?
Nei, det kunne jeg jo ikke. Jeg forsto nesten ingenting av det hun sa, bare enkelte uttrykk. Men jeg hørte mye finsk blant de voksne, for om sommeren var det alltid finske feriefolk hos bestemor. Hun var veldig gjestfri. Da gjestene hadde dratt, satt hun stille ved kjøkkenvinduet og leste i Bibelen eller kikket ut. Kanskje lengtet hun tilbake til Finland?
Kanskje det, hvem vet? Men du, hva skjedde med det lille du kunne av finsk da dere flytta til Nordreisa?
Da vi kom til Nordreisa, var jeg bare fire år. Jeg brukte å gå veldig mye i gårdan hos folk, og i en familie så brukte jeg faktisk å gå og synge finske sanger om alle dyra på gården til hos bestemor. Nå har jeg glemt alle sangene. Jeg hadde faktisk også glemt at jeg en gang kunne dem, helt til jeg nylig ble minnet på om det av ei dame som jeg brukte å gå på besøk til. På skolen var det ingen tilbud om finskundervisning da jeg var liten. Jeg husker at det var en del som ville ha finskundervisning, men det ble alltid nedstemt av de lokale myndighetene. De kvenske barna i Nordreisa hadde ingen sterke talsmenn for å fremme det finske språket i barneskolen. Jeg var bare halvt kvensk, men for de fleste barna i Reisadalen så må det her ha være et stort tap – å miste sitt hjemmespråk, som oftest var kvensk. De måtte lære seg å snakke norsk, og fikk ikke lov å snakke finsk på skolen.
Heldigvis får dagens etterkommere av finlendere lære kvensk eller finsk på skolen, helt fra første klasse. Det synes jeg er kjempefint. Det finnes mange fine bøker på finsk og kvensk som elevene på grunnskolen skulle hatt som lærebøker. Det finnes egne ordbøker på meänkieli (tornedalsfinsk) og på finsk, som burde vært i finskelevenes eie.
For forfedrene til de her barna er det veldig synd, for de har ikke fått lære seg språket i sin skolegang og klarer heller ikke da å følge opp ungene sine i finsken!
Når begynte du å interessere deg for språket?
Jeg har som voksen gått på et kveldskurs i finsk. Etter det så har jeg studert kvensk språk og kvensk kultur på universitetet i Tromsø gjennom ett og et halvt år. Det har vært kjempeartig å treffe mange som har hatt lyst til å lære kvensk språk og om den kvenske kulturen. Vi har vært en kjempefin gjeng som har vært på universitetet, og vi ble faktisk feiret med både pizza og cola da vi startet, for det hadde aldri vært ei så stor gruppe som hadde startet på Universitetet i Tromsø. Vi var vel over tredve studenter som startet der. All honnør til Eira Söderholm, Terje Aronsen og Anna-Riitta Lindgren for ett kjempefint opplegg de hadde med oss. Vi var de første som tok de her fagene på Universitetet i Tromsø. Men som voksen er det ikke lett å lære seg et nytt språk. Jeg har både engelsk og tysk språk i ballasten, så jeg var ikke helt uten språk, men det har vært veldig vanskelig å lære i så voksen alder. Det hadde vært mye lettere å lære seg kvensk hvis man hadde et levende språk med hjemmefra? Se bare hva som skjedde med studiekameraten, min, Solgunn Hesjevoll fra Børselv. Hun gikk ut med A i kvensk språk, beste karakter! Nå er det faktisk også laget film om henne og hennes tapte språk som hun har tatt tilbake i voksen alder. Filmen heter Hjertets språk. I Nordreisa kommune satses det på at vi skal drive med kvenkultur, men uten at det skal brukes så mye penger. Det finnes noen gamle lærebøker, ellers må man låne det biblioteket har i sin samling og det som finsklærerne har kjøpt privat.
Det er jo synd. Du, hva har kvenstudiet gjort med deg personlig?
Ja, jeg har i hvert fall blitt mer bevisst på min egen identitet. Etter at vi var ferdige med studiet i Tromsø, på Universitetet, så var vi ei lita gruppe som har startet med kvensk språk-kafe har i Nordreisa. vi har hatt treff cirka en gang i måneden. Da prøver vi å snakke finsk eller kvensk så mye som mulig. Så drikker vi kaffe innimellom. En gammel språkbærer i Nordreisa som heter Einar Olsen, han snakker flytende både kvensk, samisk og norsk, og han har vært en flittig deltager på språkkafeene våre. Under studiet i kvensk har jeg blitt mer bevisst på min egen identitet og er stolt over mine røtter. For uten røtter - ingen føtter. Med andre ord jeg står støtt i Nordreisa!
Iso-Anikka ~ Store Ste, sett fra Tømmernes veiende. I forgrunnen Reisaelva. Foto: Reinert Grammeltvedt.
Anikka kan bety ’stort fjell, kamp’, men ofte betegner det den lavere delen av terrenget mellom to fjell. Anikka kan også bety ’komagtupp’.
Schnitler skrev i 1743, da han var med på å trekke grensa mellom Norge og Finland: ”Reise-Sted, hvorvidt fra Siggavara? Og hvorlangt det er? vidstes ej, men det skal ligge på Søndre side af Reisens-Elv, og langs med Elven; Høyere og i øster vare Vidnerne ei bekiendt. Reise-Sted er i seg selv et fladt Field med en høy slet Houg paa, skabt som et Smide-sted, hvoraf Fieldet kaldes Reise-Sted”.
Paulaharju 1928, skriver på s 40 i Finnmarkens folk: ”Den ståtligt kägeltäckta Iso-Anikka, som går en bit över de tusen, bligar stolt på långhåll från älvdalen og gömmer sin lillasyster Pikku-Anikka bakom sin breda rygg”.
Mollisfossen. Foto: Tom Eirik Jensen
Schnitler skrev i 1743: Reisens-elv: Men hvorfra? og hvorlang? vidste hverken Laug Retten, ei heller de Norske Boe- eller Søe-finner, som boe nederst ved denne Reisens-elv, og her skulle vidne; Thi de komme ei til Fieldz, og de saakaldede Svenske Field-finner var for længe siden affarne.
Schnitler skrev i 1743: Foss skal være i Reisens-Elv, langt borte, hvor den ned fra et Field, saa brat og strid, at ingen Fisk kan gaae did op; men hvor den er? Vidste man ikke.
Vally skolejente
Quicktime må installeres først. Filmen er på 8,2 MB
Fra Bente Imerslund: Kvenske personnavn i Nordreisa -Liisan Jussan Jussa, Sifferin Pekan Asväiki og noen tusen andre. 2008.
”Skraataris datter Vally fortalte om skoletida: Skolen var på Kålheim og eg gikk dit. Da eg begynte på skolen, blanda eg norsk og finsk sammen. Og eg fekk rundt øran for kver gang det kom finske ord. Eg sku si som ho lærerinna sa, men eg glemte det. Eg skreik mer som ein gang når eg gikk hjem. Eg skreik nok i timen og, men glømdte det vel i friminuttet. ”
Vally Reieresen (1913-2003) ble på kvensk kalt Skraatarin Vally – på norsk Skreddar-Vally. Hennes far var den berømte Skraatari – Skreddaren.
Filmen er laget av: Kristoffer Reiersen, Nordreisa og Magnus Reiersen, Tromsø. De er to av Vallys 93 oldebarn.
Filmen om Piru-Pekka
I Nordreisa bodde det en gang i tida
en mann som var så slem at han var
kjent under navnet
PIRU-PEKKA.
Piru-Pekka hogde trær på en søndag,
selv om man skulle holde hviledagen hellig.
Bjørnefilm
Quicktime må installeres først. Filmen er på 10,2 MB
Nils Solborg, født i 1901 fortalte: En gang var søskenbarnet mitt og jeg i Hietamukka for å ordne ei tjæremile ferdig. Vi holdt på å flekke never. Plutselig hørte vi skoggubben som bråkte og laget stygge lyder for å skremme oss vekk. Vi hadde ofte hørt om han Lapp-Aslak som ble drept av bjørnen da han holdt på å flekke never, så vi torte nok ikke å trosse bamsen, men tok straks beina fatt. Neste dag våget vi oss dit igjen og så at bamsen hadde revet i stykker all nevra vi hadde flekket. Dette må ha skjedd i 1928, for over oss hørt vi lyden av det finske flyet som skulle til området rundt Svalbard for å lete etter Roald Amundsen. Han forsvant jo der.
(Kilde: Bente Imerslund 1994: Finske stedsnavn i Nordreisa.)
Filmen er laget av: Kristoffer Reiersen, Nordreisa og Magnus Reiersen, Tromsø.
Halti-bygget rommer blandt annet Kvenkultursenteret i Nordreisa.
Halti kvenkultursenter er i dag en del av "Halti nasjonalparksenter og kvenkultursenter" og etablert i Haltibygget på Storslett i Nord-Troms. Halti kvenkultursenter skal i inn i det planlagte Halti II -bygget og være et regionalt kompetansesenter for kvenkulturen i hele Troms regionen. Halti kvenkultursenter forventer også å få tildelt nasjonale oppgaver fra staten og slik være med på å bidra til at staten oppfyller sine forpliktelser ovenfor den kvenske befolkning i Norge. Senteret har egen nettside: kvenkultursenter.no
Mål for kvenkultursenteret:
Kvenkultursenteret skal være en inkubator og regional møteplass for å styrke og revitalisere kvensk språk, kultur, næringstradisjoner og rettigheter for den kvenske befolkningen i Troms. Den kvenske befolkningens historie og bakgrunn skal skape aktiviteter og nye nisjeprodukter i framtidig kultur- og næringsvirksomhet. Kvenkultursenteret skal både drive tradisjonell formidling om kvenenes historie, stimulere dagens barn og unge til tilhøringhet med den kvenske kulturen og lage visjoner for fremtidige generasjoners tilknytning til kvensk språk, kultur og tradisjoner. Et viktig mål for kvenkultursenteret er å synliggjøre fylkets kvenske historie og tradisjoner i alle sammenhenger.
Kvenkultursenteret skal ha som mål å utvikle et bredt samarbeid med interessenter, forvaltning og institusjoner på Nordkalotten, slik at identitet, samhørighet og samarbeid mellom den kvenske befolkningen utvikles og styrkes.
Målsetting for Halti kvenkultursenter:
Bidra til revitalisering av kvensk språk, kultur og tradisjoner i Troms
Bidra med informasjon og dokumentasjon om kvensk kultur, historie, næringsliv og rettigheter i regionen
Utvikle undervisningsmateriell i kvensk språk og kultur
Kursvirksomhet/undervisning i kvensk språk, kultur- og næringstradisjoner.
Bevirke til nisjeprodukter og nisjeproduksjon basert på kvenske nærings-, håndverks- og husflidstradisjoner
Påvirke til bruk av kvensk kultur, historie og næringstradisjoner i reiselivssammenheng og naturforvaltning
Styrke samarbeidet mellom befolkning, institusjoner og organisasjoner på Nordkalotten.
Baaskifestivalen er verdens første kvenkulturfestival, arrangert for første gang i juni 2007. Festivalen arrangeres årlig på sommeren i Nordreisa. Den har som målsetting å synliggjøre kvensk språk, kultur og tradisjoner og stimulere til revitalisering av kvensk språk og kulturtradisjoner. Festivalen er rettet mot alle aldersgrupper og spesielt barn og ungdom gjennom unge artister og foredragsholdere.
Kvensk kultur og tradisjoner skal ligge til grunn for alle aktiviteter, men det vil også forekomme noe fra norsk og samisk kultur, altså de tre stammers møte. Festivalen har en rekke samarbeidspartnere både blant foreninger og næringsliv.
I ei kvensk bygd kalte folk hverandre på kvensk. De kvenske personnavnene var ofte så mye brukt at folk kjente bare dem, ikke personens offisielle norske navn. Her får du noen eksempler fra Nordreisa på både slike personnavn og på noen stedsnavn.
De vanligste måtene å kalle folk på:
1. Etter bostedet, f.eks.
Kaupin Pekka ~ Peder fra gården Kauppi, som på norsk heter Hallen.
Törmän Heikku = Heikku ~ Henrik fra gården Törmä, som har de fornorskede formene Dørmen og Dørmæ.
2. Etter far eller mor i noen tilfelle etter besteforeldre eller ektefelle, f.eks.
Sigfrid ~ Sifferi hadde sønnen Peder, som kalles Sifferin Pekka. Han het egentlig Peder Johansen, men bygda hadde vel et halvt dusin Peder Johansen, så Sifferin Pekka var en mye mer presis betegnelse. Da visste alle hvem det gjaldt!
Siri var gift med Antti ~ Anders. Deres sønn Henrik ble kalt både Siirin Heikku etter mor og Antin Heikku etter far. Henriks sønn Pekka ~ Peder ble kalt direkte etter bestemor, han ble Siirin Pekka.
Lydia fra gården Saarisuanto var datter av Saarisuanon Hentti ~ Henrik. Hun ble kalt Saarisuanon Lyytia etter gården eller Hentin Lyytia etter faren. Lydia giftet seg med Bjarne, som ble kalt Kaupin Pekan Bjarne. Hun ble da Kaupin Pekan Bjarnen Lyytia. Lydia hadde fra før dattera Laila, som ble Kaupin Pekan Bjarnen Lyytian Laila. Så enkelt kan det sies.
Der det norske navnet står i parentes, er oversettelsen konstruert.
Personnavn fra Reisadalen
Sifferin Pekan Asveiki ~ Asveig, gift Hasselberg, er datter av Sifferin Pekka ~ Paasinkorvan Pekka ~ Paasin Pekka ~ Peder, som var sønn av Sifferi ~ Sigfrid. Asveig kan også kalles Paasin Kaija etter sin oldemor. Som lita ble hun av mora kalt rautaämmä 'jernkvinnen' fordi hun aldri var syk og ble sendt ut i ærend i all slags vær.
Stedsnavn og personnavn fra Storslett
Törmän Heikku - fra den tida han bodde i Törmä. Lepän Heikku - etter at han flyttet til Leppouta ~ Olderskogen. Saita-Heikku - brukt av dem som kjente ham som seifisker – saita 'sei'. Riekko-Heikku - brukt av dem som kjente ham som rypejeger – riekko 'rype'.
At mannen het Henrik Nilsen, visste de færreste!
Heikku giftet seg med Marie, som ble Törmän Heikun Marja.
Hun hadde fra før sønnen Nils, og han ble Törmän Heikun Marjan Nils.
Stedsnavn og personnavn fra Storvika
Alle gårdene i Storvika i Nordreisa hadde finske navn. Folka ble ofte kalt etter gården. Den eldre generasjon bruker enda disse navnene. Kartutsnittet er fra Petri Hiltunens kart, som hører til boka "Finske stedsnavn i Nordreisa". Noen eksempler på folk i Storvik-området som ble kalt etter gården, her nevnt fra innerst til ytterst i området:
I Koiniemi bodde Koiniemen Knuutti ~ Knut fra Koiniemi.
I Aasankenttä ~ Aasakenttä bodde Aasakentän Kerstina ~ Kerstina fra Aasakenttä.
I Puolansiiti bodde Puolansiitin Hans ~ Hans fra Puolansiiti.
I Päärinkenttä ~ Perkenttä bodde Perkentän Knuutti ~ Knut fra Perkenttä.
I Narkkasiiti bodde Narkkasiitin Marjaana ~ Marianne fra Narkkasiiti.
I Ulkupää bodde Ulkupää-Jens ~ Jens fra Ulkupää.
I Lassinkenttä ~ Laskenttä bodde Laskentän Jänsi ~ Jens fra Laskenttä. Han kom fra Runganvankka ~ Rungadalen og ble også kalt Rungan Jänsi ~ Jens fra Rungadalen.
I boka Finske stedsnavn i Nordreisa finnes det hundrevis av navn som forteller om dyr og vekster. Navnene forteller oss vanligvis hvor disse dyra har levd og hvor det har vært hvilke trær og planter.
Dyr: Noen dyrenavn forteller at her har det dyret vært sett en gang, her har et slikt dyr ramlet ned eller dødd. Heste-navnene kan fortelle hvor hesten greidde å komme seg fram i bratt eller ulendt terreng. I boka er følgende dyrenavn. Tallet forteller hvor mange ganger navnet forekommer.
Min mors kusine Ida Andersen, også kalt Pakin Iita etter hjemgården og Liin Iita etter ektemannen, brukte å synge ei strofe av en gammel finsk sang. Det lød slik: ”Ikkävää on istu täällä kruunun linnassa. Paljon ennen seisoisin siellä kovassa kuohussa virrassa.” [Trist er det å sitte her i ”kongens fengsel” heller ville jeg stå der i den skummende frådene strømmen.] Ida hadde hele sitt voksne liv bodd i Kirkestilla, like ved den beryktede Piltonkattila, på norsk Biltokjelen og Nahkapuhallus, norsk Skinnblåsa, to sterke strømmer i Reisaelva. Da hun sang dette for meg, var hun pasient på pleiehjemmet og tenkte nok med vemod på sitt aktive liv i Reisadalen, med elva som nærmeste nabo.
Ida ved den meteorologiske værstasjonen hun drev. Bildet er utlånt fra Birthe Elisabeth Andersen.
Sissel Skogvold intervjuet av Kari Digre våren 1999.
Fra NORSK-FINSK FORENING I NORD-TROMS 20 år, av Bente Imerslund og Ulla-Maija Ahokas
Hvordan pappa følte det da en av de finske studentene i 1970-årene intervjuet han om hans kvenske språk, det vet jeg ikke. Men den gang ble plutselig det kvenske for meg noe verdifullt, noe jeg innså at jeg hadde savnet. Det ble noe viktig å snakke om da det kvenske ble dratt frem i lyset. Det ga meg en god følelse, jeg gledet meg på hans vegne. I kjølvannet av minoritetstanken kom også finskundervisningen i gang på Nordreisa videregående skole. Etter alt dette, la jeg mer merke til det kvenske språket som en del av meg selv. Det hadde en slags rytme som virket følbar og kjent. Men fremdeles kan jeg bare noen ord av språket, forteller Sissel Skogvold (født 1949) fra Sakshaug i Nordreisa.
Porkan Jussa ~ Porkin Jussa ~ Johannes Hemvili Sakshaug og Siffan Eliita ~ Elida fra Saraelv.
Hennes far Johannes Eriksen Sakshaug ble født i 1900 på Sakshaug. Hans foreldre var Johanna (født 1880) av Moilanen-slekta, og Alfred (født 1876) fra “Borken” i Samueldalen. Sissel Skogvolds mor var Elida født Hansen i 1915 fra Paskabut, Nordreisa. Elidas foreldre var Pauline født Rasmussen i 1889 fra Kjælderen og Severin Hansen født 1887 i Paskabut. Familien flyttet senere til Saraelv.
Mine foreldre snakket kvensk seg i mellom, når det kom folk og helst når vi unger ikke skulle vite hva de snakket om. Når vi var alene hjemme med mamma ble det bare norsk, hun var ikke “født med språket” slik som pappa var. Kvensk språk var en del av vår hverdag, vi var ikke bevisste om at vi brukte enkelte kvenske ord og uttrykk i det norske språket som vi snakket. Jeg tenkte ikke på at de kvenske ordene jeg kunne, hørte til et annet språk.
I 1956 begynte hun på Storslett barneskole, der språket var norsk. Det norske samfunn ga ikke den gang barn av kvener mulighet til å lære seg finsk. Alt det kvenske ble neglisjert, tidd i hjel og oversett i skoleverket.
På skolen fikk jeg en følelse av å ha tapt noe vesentlig av min egen kultur og bakgrunn. Utenfor skolen levde jeg hele min oppvekst innenfor en hovedsaklig kvensk kultur ispedd norsk og samisk - i det hele tatt den vanlige tre-etniske kulturen i Nordreisa.
I hele denne barne- og ungdomstiden var hun ikke bevisst sin kvenske bakgrunn, det var bare slik livet var. Hennes foreldre var læstadianere, et begrep hun tidlig ble klar over. Ordet kven derimot kom sent inn i hennes språk, og da som noe uviktig i livet.
Da Norsk-Finsk forening i Nord-Troms ble stiftet, begynte jeg å tenke på at den kanskje hadde noe med meg å gjøre. Gjennom foreningen fikk jeg større innsikt i og forståelse for min bakgrunn. Noe som har gitt meg personlig en større styrke. Denne erkjennelsen av min bakgrunn og av min tapte tospråklighet som det naturlige, ga meg et stadig større sinne over fornorskningen. Men etter hvert som jeg har hentet inn min tapte bakgrunn, har fornorskningens mangeårige undertrykkelse av noe viktig for meg, dempet seg gjennom disse siste 20 år. Spesielt er jeg glad for at det finske språket er kommet tilbake til barneskolen i Nordreisa. Der skulle det ha vært hele tiden.
Vinner-rapen i verdens første Kvenidolkonkurranse under Baaski-festivalen 2009.
