Hjertets språk • Kari Mikkelsen • Josef Lindbäck • Bjarne Huru • Dagny Olsen
Porsanger
Porsanger er virkelig en trespråklig kommune     Om filmkunstneren Anstein Mikkelsen, se under Kunstnere
Under ser du teksten til kven-rapen Kadonu loru - Den forsvunne regla fra Børselv. Filmen Kadonu loru forteller om ungjenta Karines møysommelige arbeid med å lete fram igjen denne tapte kven-regla fra Børselv.
Til toppen
Hjertets språk Solgunn Hesjevoll eli Villin Soffin Solgunni. Bente Imerslund intervjuet henne i Lakselv 14.08.08 Solgunn Hesjevoll fra Børselv, du har jo hovedrollen i den mye omtalte filmen The language of my heart eller Hjertets språk eller Sydämen kieli. Kan du si litt om dine egen flerkulturelle bakgrunn? Ja, det var jo sånn at mor min har kvensk bakgrunn og far min snakka samisk da, for han kom fra sjøsamebygda Brenna i Porsanger. Så du har trespråklig bakgrunn? Ja, det har jeg. Kan du fortelle litt om skoletida di? Ja, det var veldig vanskelig for å si det sånn. Fordi at nu snakka jeg jo littegrann norsk bare når jeg begynte på skolen, men det var jo mye som jeg ikke forstod av det norske språket så jeg følte meg veldig utenfor og undervisninga var jo bare på norsk og jeg bodde jo også på internat på vinteren. Jeg hadde en veldig tøff start på skolen ja. Foto: Bente Imerslund Det var jo sånn at jeg tenkte at mitt språk var jo mindreverdig fordi at vi ikke kunne snakke det språket. Så jeg fikk etter hvert et mindreverdighetskompleks og jeg følte at mitt språk ikke var noe å satse på. Vi fikk ikke snakke det i skolesammenheng i det hele tatt. Vet du noe mer om hvorfor lærerne nekta dere å snakke kvensk på skolen? Ja, det var jo sånn at på 1950-tallet da jeg gikk på folkeskolen, så var det under den harde fornorskingstida. Da var jo fornorskingsprosessen igangsatt, og lærerne fikk instrukser fra skolebestyreren den gangen. Men i ettertid så har jeg tenkt at disse lærerne hadde det veldig vanskelig. De så jo hvordan ungene slet, og de syntes sikkert synd på disse små barna da som ikke følte seg tilpass i skolehverdagen. Det var veldig vanskelig for dem også, men de var jo bare en tro tjener av det norske storsamfunnet. Så det at jeg utvikla identitetsproblemer, det førte jo egentlig til at jeg slutta å snakke kvensk sånn cirka når jeg var i tenårene da. Og det gikk cirka 40 år før jeg begynte å snakke det aktivt igjen da. Når kom vendepunktet for deg? Det var – egentlig vil jeg si – min sambygding Terje Aronsen som starta det hele, fordi at han innkalte til stiftelsesmøte for den første kvenforeningen i Børselv. Den gangen så bodde jeg i Karasjok og jeg kjørte faktisk tur-retur for å være med på stiftelsesmøtet, og det var i mars i 1984. Kan du nevne andre enn Terje Aronsen som har betydd mye for deg? Ja – andre – den kvenske avisa Ruijan Kaiku har jo betydd veldig mye for meg og for meg har det jo vært en avis der man kunne følge med i hva som skjedde innenfor kvensaken og ho som jobber der har jeg senere blitt kjent med og ho har vært enestående. Ho heter Liisa Koivulehto. Ho er faktisk fortsatt – selv om avisa starta i 1995 – så er er ho faktisk den eneste heltidsansatte som jobber fortsatt i avisa, så ho skulle man egentlig båret på gullstol. Ho fortjener virkelig en stor ære. Ja. Du, kvensk ble godkjent som et eget språk i april 2005 og i 2006 kom det første kvenskstudiet i gang ved Universitetet i Tromsø. Når kom DU i gang, når hev DU deg med? Jeg leste jo om det her i Ruijan Kaiku og hev meg på telefonen til studiesekretæren på Universitetet i Tromsø og meldte meg på omgående da. Kan du fortelle litt om det kvenskstudiet? Du var jo en godt voksen dame når du begynte. Det var lenge siden du hadde sittet på skolebenken? Det var jo det vet du. Det her språket – det er noe som sitter veldig langt inne i meg, så … Det var veldig stort for meg. Hm. Du tar nesten til tårene når du snakker om det her. Jeg så jo filmen første gang på et kvenseminar i Tromsø høsten 2007, mens den offisielt da, den filmen Hjertets språk ble vist på filmfestivalen i januar 2008. Men det var ikke så mange i salen som ikke tok til tårene når de så det her. Det var så sterkt. Ja, det var veldig sterkt å være med på den filmen også. Det var jo egentlig veldig stort for meg i ettertid å tenke på at jeg ble plukka ut til å være med i den filmen da. Hvordan gikk det med studiet ditt? Å, det gikk så bra. Av ni eksamener som jeg hadde der så fikk jeg åtte A-ere og en B. Og A er best oppnåelig. A er best ja. Så det jo helt ufattelig for meg at det gikk så bra. Så selv når du var ferdig med eksamen hadde du så liten tro på din egen evne til å skrive kvensk at du ikke skjønte at du skulle få så gode karakterer. Ja, det var det jo. Tenk at vi for første gang fikk muligheten til å lære å skrive våres eget morsmål, og det på universitetsnivå. Det var veldig stort for meg og – men det studiet var jo var veldig interessant og lærerikt og jeg vil gi veldig ros til våre fantastiske lærere. Det var Eira og Terje og så Anitta i litteratur da.
Kan du sitt litt om filmen Hjertets språk? Ja, filmen handler jo egentlig om å ta tilbake det tapte kvenske språket. For mitt vedkommende var det sånn at mange brikker falt på plass. Jeg har fått tilbake språket mitt tilbake og føler at jeg nå har hel identitet, selv om det fortsatt er mye følelser når jeg snakker om det. Filmen – den ble jo vist på Filmfestivalen i Tromsø, det var jo veldig stort. For min del så handler filmen om hvor viktig det kvenske språket har vært for meg personlig, hvordan min skolehverdag var og hvilke konsekvenser det har hatt for mitt vedkommende, for min identitet, selvfølelse og tilhørighet i samfunnet. Da jeg ble spurt om å være med i filmen, vurderte jeg lenge om jeg skulle tørre, men etter hvert så skjønte jeg at jeg hadde en viktig historie å fortelle. Filmskaperen Sirkka Seljevold og det kvenske språkets utrettelige forkjemper Terje Aronsen under Filmfestivalen i Tromsø i januar 2008. Foto: Bente Imerslund Men den historien er vel ikke bare din historie? ’ Nei, den berører jo oss alle som har kvensk bakgrunn og har mista språket. Si vi har jo en viktig historie å fortelle til etterslekten, hvordan den norske skole har frarøvet oss muligheten for å lære vårt eget morsmål. Gjennom filmen håper jeg å få fram at uansett kor gammel man egentlig er, så er det aldri for sent å lære seg språket og styrke den kvenske identiteten. Vi har en viktig arv å ta vare på og formidle til kommende slekter. Jeg håper virkelig at filmen kan inspirere flere til å gå i gang med å lære seg språket, både skriftlig og muntlig, og ta del i arbeidet med å videreføre våre språk- og kulturtradisjoner. Solgunn, da du var ung og egentlig helt til du var godt voksen så var jo kvensk et problem for deg. Men kan du fortelle litt nå – si litt om kvensk som en ressurs? Ja, i dag er det jo heldigvis blitt en ressurs. Vi lever jo i en verden som er preget av internasjonalisering. På den måten kan kvensk igjen bli en ressurs, og ikke lenger bare et ”tullespråk” og et skoleproblem. Så da du var ung, var det et tullespråk? Ja, det var det jo absolutt. Det var jo ikke noe som het kvensk og ikke forstod vi finlenderne så godt heller, så mange av oss trodde det bare var et "tullespråk". Litt mer om det her med ressurs. Ja, det er jo sånn at mange av oss tenker at vi skal blåse nytt liv i den kvenske kulturen. For ungdom så vil det åpne seg mange muligheter for de som er interessert i å lære seg språket. Jeg tenker da på kultursektoren. Vi har jo nylig hatt musikksamarbeid mellom tre kommuner i Norge og Tornedalen. Det var jo fantastisk å høre hvordan disse ungdommene hadde fått til et musikksamarbeid og det var jo kjempefint å høre på. Du var vel nylig med i Kipparifestivalen. Ja, det er sikkert at jeg var. Den var jo vellykka og jeg har bare fått positive tilbakemeldinga og folk storkosa og spurte om det blir neste år også. Jeg så deg jo også på Baaskifestivalen i Nordreisa. Ja, jeg måtte jo selvfølgelig være der også – for den filmen ble jo vist i Nordreisa. Hva vil du si til slutt Solgunn, du som har så mye erfaring med et her, til de som hører på? Jeg vil jo si at alle de som har littegranne språk igjen – at de bør begynne å bruke det aktivt og vi kan jo gjerne møtes på sånne kaféer og ha uformelle sammenkomster og prate med hverandre og bli mer sikker i spåket, for det er jo sånn at – jeg har jo også vært borte fra det kvenske språket, så det er jo mange ganger jeg sliter med å finne de rette ordene, men jeg har vokst veldig mye på det her studiet og nu er jeg ikke redd for å dumme meg ut lenger. Vi kan være stolt av å være kvener. Hvis vi kan være gode eksempler for kommende slekter, så trur jeg det kvenske språket blir bevart for framtiden. Det må være fint å vite at det du har gjort har betydd så mye for så mange andre. Det er klart, det er kjempestort. Det går ikke an å beskrive. Takk skal du ha, Solgunn Hesjevoll!
Til toppen
Kari Mikkelsen Intervjuet av Bente Imerslund i juli 2006 Hør hva Kari forteller om sin barndom og om de tre språkene i Porsanger "Tenk, jeg trodde det var helt naturlig å kunne tre språk og å bruke dem når det passet!" Kari Mikkelsen fra Porsanger – Lakselv, kan du si litt om språksituasjonen her i Porsanger da du var ung, da du gikk på skolen. Hvem snakket hvilke språk? Jeg kan bare uttale meg om hjemme. Vi snakka tre språk. Og i dagligtale. Den ene skulle snakke samisk, den første finsk eller norsk. Da ble det forviklinger. Så sa du et ord på norsk og et ord på finsk og så samtalen gikk – det kryssa i alle retninger Der har vi lett for å gjøre fremdeles nu i dag. Men sånn gjorde vel alle, så det var vel ingen som syntes det var så merkelig. Jo, det var nok mange som nølte, for som oftest va det enten finsk, norsk eller samisk. Så vi hadde jo et språk mer til daglig . Så din familie var altså rikere på språk enn de fleste, de fleste hadde bare to og din familie hadde tre. Ja, den gangen visste vi ikke. Vi trodde det var naturlig at man snakket slik. Helt til du oppdaget at de andre ikke kunne tre språk? I grunnen ikke da engang. Det var først senere når vi fikk fremmede sydfra eller sånt, da reagerte de på tre språk i et lite hjem. Reagerte de positivt eller negativt eller bare med forundring? De var forundra, de var sjokkert over at vi kunne så mange språk. Lærte du å se på det som en rikdom eller var det bare noe naturlig. Har du tenkt noe over det? Nei, for meg var det bare en helt naturlig ting og det er fremdeles bare naturlig. Hva tenker du om alt som har skjedd de siste åra – ikke minst her i Porsanger – i forhold til finsk språk, kvensk språk? Jeg vet så veldig lite i grunnen om det. Jeg tror de har spesialisert seg på kvensk og likedan på samisk. Så, og norsken, den e jo bare der. Synes du det er interessant det som har skjedd siden du var lita jente? Ja, jeg vil jo si det er utrolig positivt, det er bare det jeg kan si. Kventunet i Børselv er jo bare noen mil her fra Lakselv hvor vi sitter nå. Har du noe forhold til det ordet kvensk? Jeg har svært vanskelig for å forstå det, For meg har det vært finsk. Og det føler jeg enda. Takk til deg, Kari Mikkelsen, en fin representant for de trespråklige i Porsanger!
Til toppen
Pärtin Aukustin Jooseppi eller Josef Lindbäck Intervjuet av Bente Imerslund i Alta 13.04.07, under seminaret da Kvensk språkråd ble danne. Del 1. Bakgrunnen fra Porsanger. Arbeidet med å få kvenske stedsnavn på kartet. Om skilt med stedsnavn på tre språk. Del 2. ”Kven Østlandet” – en underavdeling av Norske Kveners forbund. Det nyopprettede Kvensk Språkråd. Se Josef Lindbäcks brev fra februar 2008 om kvensk språk.
Til toppen
Bjarne Huru Bente Imerslund intervjuet ham 20.09.06 Hør hva Bjarne forteller om flerspråklighet i Varanger og i Porsanger. Ei dame fra Porsanger sa en gang til meg at som barn, så trodde jeg det var helt normalt å kunne tre språk, og bruke om så alle tre språkene i den samme samtalen. Men da jeg ble voksen, så oppdaga jeg, at dette her, det var noe veldig spesielt og merkelig, som folk fra andre steder reagerte på. Bjarne Huru, du har jo bodd i Porsanger i masse år – kjenner du til den her naturlige trespråkligheten, det at folk skifter språk i samme samtale, om så med samme person? Ja, æ har sedd det i, i samtalesituasjona’ på kafé, eller at personen har skifta fra finsk til samisk, og ti’ norsk – i løpet av en samtale rundt en bord. Det kan være at det skifter fra person – snakker det ene språket til den ene personen, og henvender dæ til – til den andre personen på et annet språk. Og det kan også være temaavhengig hvilket språk de velger. At de kanskje kan visse områder – fiske, fangst – bedre på et språk enn på et annet? Ja, det kan være, se sånn ut. Og klart at – i fjellet så e det kanskje mere samiske uttrykk, uten at æ kan si det helt sikkert. Du er vel egentlig fra Skallelv i Varanger. Kan du fortelle litt om språksituasjonen i Skallelv og i de andre bygdene rundt Skallelv? Ja, slik æ opplevde det, så var det slik at enten var det kvænbygder eller samiskbygder eller norske bygder. Og det betydde at man var – bygdan’ var rent finskspråklig eller samiskspråklig eller norskspråklig langs Varangerfjorden på nordsida. Derfor så var det veldig ny læring, og æ blei veldig fascinert av å komme ti’ Porsanger og se at, at én og samme person kunne de, alle de tre språkan’, og at de tre språk samisk, finsk og norsk fantes i samme bygd. Det gjorde også at æ fikk veldig interesse og lyst ti’ å lære meg samisk. Og det har æ da gjort, på et visst nivå, da. Så nå er også du trespråklig, på en måte? Ja. Tusen takk til deg, Bjarne Huru! Teksten er skrevet ned av Hanne Elin Utvik Bjarne Huru slår gress i Skallelv
Til toppen
Kirstin Martinin Dakny eller Dagny Olsen Intervjuet av Bente Imerslund 19.09.06 Hør hva Dagny forteller om sin barndom og om det å få lov til å undervise i morsmålet. Hvem er denne glade bestemor, sanger og forteller? Ja, æ hete da Dagny Olsen, og på kvænsk blir det da Kirstin Martinin Dakny. Æ har – min bestemor het Kirsti, og min far het Martin. Derfor fikk æ det navnet da, den gangen, og det syns æ klang godt som, som barn. Som – æ har på en måte liksom forandra navn, for det e ganske stor forskjell på Dakny og Dagny. – Eh – som – som bestemor så e æ veldig glad i, æ prøve’ å lære mine barnebarn finsk, eller kvænsk, da, og synger gjerne ofte for dem, og leker, så det (ler litt) – håper at æ klare’ å føre det her litt videre i slekta med – språket.   Foto: Liisa Koivulehto, Ruijan Kaiku Selv om du ikke kunne norsk i det hele tatt da du begynte på internatet, begynte på skolen – kan du fortelle litt om den tida? Det va en ganske grusom tid. – Eh – som barn så hadde æ jo kanskje gleda meg litt ti’ å begynne på skolen. Men å komme på, i et sånt stort, kvitt bygg med murvegger, og der språket mitt ikke, ikke eksisterte i det hele tatt – det va ganske forferdelig. Det e en sånn tid der æ ikke huske noen ting fra førsteklassen, og lite fra andre og først fra tredjeklassen så begynte verden å åpne seg for meg. Eh – det e – aldeles ufattelig når man tenke’ tilbake på at æ gikk der og ikke hadde et språk. Så æ va rett og slett fratatt språket, så –. Æ va litt uheldig også det året æ begynte på skolen, for det va ingen fra hjembygda mi, jenter, og ingen gutt – ingen som begynte i det hele tatt det året, så æ følte meg ganske aleina. Æ hadde en bror som va større enn meg, men han bodde da i gutteetasjen, og vi hadde ikke noe kontakt med, med guttan’ da liksom på den måten. Vi hadde jenteetasje og gutteetasje. Og i mange uker så måtte vi være på internatet før vi fikk komme hjem. Det føltes veldig, veldig hardt som lite barn, da. Du hadde altså ingen å snakke med? Nei, æ hadde egentlig ikke det. I min klasse så gikk det da ei jente som va, eh – noen kilometer utafor Børselv. Ho kunne nok både norsk og finsk, men det va jo ikke bestandig at ho va venna med meg, så det va bare – ho kunne hjelpe meg nu æ spurte henne ti’ råds hvis vi va venninner, men ho hadde jo mange andre å leke med, så æ følte nok at æ ble ganske mye gåanes aleina og lure på kor de andre va hen, og ka som skjedde, og ka æ burde gjøre, og ka æ gjorde feil og alt sånt. Så det va beinhardt. Kan du si litt om hva du tenker om det her nå når du er finsklærer og har masse elever? Ja, det e egentlig som en gave ti’ meg for alt det æ tapte den gang – så nu så føles det veldig fint å kunne få undervise i det språket som den gang va et forbudt språk. Eh – æ har jo – ja, æ har jo fått undervist i det her språket som va et forbudt språk, og syns det, æ blir så kjempeglad for hver eneste elev æ får i finsk. Det e liksom en sånn gave som æ får, for det at det å få eleva’ som velger det språket som e mitt, det syns æ e så kjempefint. – Så det, æ har en fin jobb i dag; æ trives veldig godt med det. Har du noen kvenske visdomsord, eller sang eller no’ fra Børselv, Porsanger, som du kan gi til oss? Ja, egentlig har ikke æ så mye sånt, for det at vi lærte jo ingenting av det, det ble jo – i og med at det – i og med at det ble et språkkutt, så tapte vi veldig mye. Men æ ble jo å dikte sånn i farta, og synge for mine barnebarn, for eksempel (synger):
Nuku, nuku ämmin lapsi. Ämmin lapsi on vaipunu. Nuku nyt, ja ämmi istuu tässä sängyn vieressä. Nyt on Ilja väsyny. Nuku, pieni tytär, nyt. Ilja on nyt ämmin piika. Nuku, nuku sängyssä. Tusen takk til deg, Kirstin Martinin Dakny eli Dagny Olsen fra Mårnes i Porsanger. Takk! Teksten er skrevet ned av Hanne Elin Utvik
Til toppen