Kvensk - mitt morsmål og min identitet • Kvenskstudier • Kvensk Institutt
Kvensk språk
Fra øverst til venstre: Kvensk Institutt i Børselv. Terje Aronsen - utrettelig forkjemper for det kvenske språk. Sangkafe i Børselv. "Laksolaiset" synger.
Fra et kurs i kvensk språk i Nordreisa i september 2010. Kvensk - mitt morsmål og min identitet På NRK /Troms og Finnmark sin nettside publiserer Silvana Elisabeth Granlien den 21. februar 2008 et intervju med lederen i Finskforbundet, Nils Petter Pedersen, med den krenkende påstanden i headingen om at ”Kvensk er meningsløst”. Det var forstemmende å se på trykk en slik sårende og respektløs påstand som grenser til trakassering av en hel folkegruppe. Særdeles trist er det at det skjer i en tid da det snakkes mye om et inkluderende samfunn. Denne publiseringa kunne heller ikke kommet ut på et mer upassende tidspunkt. Den internasjonale morsmålsdagen markeres nemlig hvert år den 21. februar. Mangfoldsåret 2008 er dessuten et markeringsår for etnisk og kulturelt mangfold i vårt land. I Stortingsmelding nr 17(2005-2006) som ligger til grunn for denne markeringen, nevnes spesielt grupper som urbefolkningen, nasjonale minoriteter og andre som har kommet til Norge som følge av nyere migrasjon. Finskforbundet ønskes til lykke med å få anerkjent finsk som minoritetsspråk, men det må ikke skje med metoder og argumenter som stempler den kvenske kulturen, det kvenske språket og den kvenske identiteten som meningsløse. Jeg har definert meg som kven med bakgrunn i den kulturen jeg har vokst opp i og det første språket jeg lærte, morsmålet. Jeg er til og med stolt av det og vil ikke bli tråkket på! Holdningen til vårt hjemlige språk er en ømtålig og viktig sak. Vår identitet er ofte bestemt av språket vi taler, og språket/ morsmålet er vårt identitetskort og må ikke krenkes. På den bakgrunn tar jeg fullstendig avstand fra den negative og respektløse holdningen til det kvenske som lederen i Finskforbundet synes å ha. I Finnmark og Troms har ulike folkegrupper gjennom generasjoner blandet seg med hverandre i den grad at ”ren rase” trolig ikke finnes, og det har ofte vært tilfeldig i hvilken etniske gruppe en har endt. Alle mennesker, også de som kaller seg finner, har og skal ha rett til å velge sin tilhørighet uten innblanding utenfra. Det er dessuten fullt mulig for et menneske å definere seg både som same, kven, nordmann eller annet. Det er opptil personen selv. Norske myndigheter har endelig gjort nødvendige politiske vedtak og anerkjent kvenene som en nasjonal minoritet og kvensk som et språk. Det har skjedd etter en lang kamp også mot krefter som burde ha støttet oss. Jeg forventer faktisk at myndighetenes vedtak nå respekteres av alle, også av NRK og Finskforbundet, og at motstanden mot det kvenske vil dø hen også etter ”Mangfoldsåret 2008”. Josef Lindbäck Halden
Til toppen
Kvenskstudier
Til toppen
Kvensk språk - Kvensk Institutt Terje Aronsen, intervjuet av Bente Imerslund 09.10.2005 Les dette intervju på kvensk   Hør intervjuet på kvensk: UNDERVISNING Aaronin Jussan Tärje, eller Terje Aronsen, i over 30 år har du jobbet for kvensk språk og kultur. Hvordan begynte det egentlig? Det begynte for nøyaktig 30 år siden da tre småjenter kom bort til meg i friminuttet og spurte slik: "Kan vi få, hvorfor får ikke vi undervisning i vårt eget språk her på skolen i Børselv? " Dette var den første høsten jeg var lærer i Børselv og den høsten begynte også samiskundervis­ningen. Og disse tre jentene hadde da fått den tanken at det også burde være undervisning i deres språk, altså vårt språk. Jentene visste jo at språket er kvensk, eller som vi sa den gangen, finsk. Hvorfor ikke undervisning i finsk når man hadde i samisk, som ikke er språket i vår bygd, men i de andre små bygdene som ligger nord for Børselv? Og jeg svarte disse tre jentene: "Men her er det jo ingen som kan undervise i finsk språk." Jentene svarte: "Jo, du!", sa de til meg, "du kan!". "Jeg kan ikke noe finsk, ikke noe annet enn dette dårlige Børselv-språket. Det kan jeg, men jeg kan ikke noe finsk". Og så var det ikke noe mer snakk om dette. Men jeg hadde fått en idé, en tanke om at er det ikke slik at når disse jentene kommer for å spørre om språket i bygda, at bør ikke det være et fag på skolen? Er ikke dette nå den riktige pedagogikken, at man går fra det som er kjent før man begynner med det som ikke er kjent? Og så fikk jeg idéen, jeg begynte å lure på hva jeg nå skulle gjøre og jeg kom på at samene hadde en slik mulighet til å få permisjon for å studere sitt eget språk. Jeg søkte om penger, jeg lagde et prosjekt – jeg søkte om penger. Kunne også jeg få permisjon i et år for å studere finsk – altså bokspråket? Det fikk jeg nå ikke, men Helmer Mikkelsen, som er mitt søskenbarn, han var den gang skolesjef og en kjent politiker. Han grep fatt i denne saken og hjalp meg. Og det gikk nesten ett år, ja det gikk over ett år, så kom svaret. Det finnes ikke penger til dette, til vår permisjonssøknad. Saken kunne ha endt der, men jeg hadde allerede da tenkt så mye på dette og jeg hadde bestemt meg for at dette er riktig, jeg ga ikke opp. Jeg dro til Helmer og sa at nå søker vi på nytt. Helmer skrev enda et brev og det brevet ble sendt og endelig kom svaret, at OK. Det er en som har fått en slik permisjon før deg Terje Aronsen, men da ble det sagt slik at dette er ikke noe som skal gi presidens til andre. Det var bare et engangstilfelle, det skulle skje bare en gang, men jeg fikk støtte. Og det at jeg fikk, det ga også kvenene den muligheten at de kan søke permisjon til å få studere sitt eget språk. Og jeg studerte så finsk på Universitetet i Oslo og i 1978 begynte jeg å undervise i finsk bokspråk på skolen i Børselv. Det var 80 elever som begynte å lære finsk. MIN EGEN SLEKT I hvor mange generasjoner har din slekt bodd i Norge? Min slekt har bodd her i det som senere ble en del av Norge siden 1690-tallet. Først bodde de i ca tre generasjoner i Karasjok og her i Børselv er jeg niende eller tiende generasjon. Men i det som nå er en del av staten Norge har min slekt bodd i 13-14-15 generasjoner, jeg er allerede et gammelt menneske! Nå, ikke enda! KVENTUNET
Du er leder for Kventunet i Børselv. Fortell litt om dette Kventunet! For det første, dette navnet Kväntunet er en nokså vid betegnelse. Til Kventunet hører en såkalt Vennskapsdel eller et Vennskapshus, de bygningene hentet vi fra Tornedalen, derfor navnet vennskap – altså vennskap med Tornedalen som våre forfedre kom fra. Der er er det også en slik lokal del, hvor vi nå – siden alle bygninger og hus ble brent i 1944, tyskerne brente – hvor vi har planlagt å bygge på nytt et sånt lite kvenhus, og det blir da den lokale delen, og mellom vennskapsdelen og den lokale delen blir det som vi hittil har kalt Norsk senter for kvensk språk og kultur. Men Kventunet er alle disse tre delene. Sangkafe i Børselv. "Laksolaiset" synger. Bildet er utlånt fra Kventunet. Kventunet er ikke akkurat det riktige ordet i denne revitaliseringsprosessen for språk og kultur. Før har det vært Norsk senter for kvensk språk og kultur, men nå høsten 2005 ble navnet Kvensk Institutt. Kvensk institutt. Bildet er utlånt fra Kventunet. KVENSK SPRÅK Våren 2005 ble kvensk språk anerkjent som et eget språk. Fortell litt om det! Jeg var i Oslo da, i departementet, da vi fikk vite dette. Og departementsfolka, de som var der, det var en statssekretær som fortalte dette til oss og de hadde på forhånd tenkt at vi som hadde kommet dit skulle være så glade for dette. Men vi ble ikke glade. For det var dette nivået, i Europarådets språkcharter er det tre nivåer, det tredje nivået som gir resssurser til bevaring og til hele revitaliseringen. Men den norske staten løftet språket vårt opp til bare det andre nivået. Der avhenger alle ressursene av hva departementet mener man må bevilge, så derfor ble vi ikke spesielt glade. Har det i det hele tatt vært noen nytte av at kvensk er godkjent som eget språk? Selvfølgelig har det vært nyttig at man nå endelig kan si om kvensk at det er et eget språk. Selvfølgelig har det vært bra, for nå har vi det argumentet at vi har et eget språk. Før ble språket kalt finsk, eller de de kunne også kalle det kvensk, men det har ikke vært vårt språk på den måten at det har vært offisielt. Nå når det er et offisielt språk, gir det oss helt andre muligheter til å utvikle det framover og til å kreve ressurser til dette. Du er altså optimist og tror at ressursene kommer? Jeg har vært optimist i 58 år og jeg tror at jeg også i framtida kommer til å være optimist!
Til toppen